Jeg har begynt på studiet mitt nå. Sykepleier. Om tre år så har jeg forhåpentligvis fullført, det er ikke så lenge med tre år. Hadde jeg begynt rett etter vgs. ville jeg vært ferdig nå, det er en sær tanke. Litt skummel igrunn. Hadde jeg vært ferdig nå, så hadde det voksne livet mitt begynt for alvor. Fast jobb, forventninger om mann, barn, og hele den mølja.  

Jeg er typen som kunne vært evig student, hadde det ikke vært for den økonomiske delen. Jeg liker respekten man får som student, samtidig som man ikke har så mye ansvar. Sier jeg at jeg er sykepleierstudent tenker folk at jeg har en viss kompetanse, selv om jeg så vidt har begynt. At jeg jobber mot et mål, og har planer og ambisjoner. Det stemmer vel, men noe særlig konkrete tanker har jeg ikke. Jeg er 100% sikker på at jeg har valgt riktig, men likevel kan jeg ikke unngå følelsen av at jeg har kastet en pil i blinde. Tilfeldigvis traff jeg blink, men jeg har ikke peiling på hva jeg begir meg ut på. Sånn egentlig.

I alle tilfeller, så har jeg en kriblende følelse i magen når jeg tenker på de neste tre årene, og det må da være noe?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Puh, jeg er sliten. Livet mitt består av jobbing og festing og verdens søteste lille kattunge, jeg kan ikke huske sist jeg kjedet meg. Jeg savner å kjede meg. Kjeder man seg kan man brette klær eller tørke støv eller slike ting som ligger i andre rekke, men jeg er for opptatt med å fylle på kattemat, demle ned halvlitere og hjelpe gamle mennesker på toalettet. Sommeren har gått så fort, slik den alltid gjør, jeg har et vagt minne om en slagt ferie, en sydentur, men om det var for tre uker eller tre år siden er ikke godt å vite. jeg er i alle fall overbevist om at fargen på huden min er rust.

Om en uke har jeg en uke med ferie. Det var meningen jeg skulle slappe av før jeg begynner på sykepleierstudie til høsten, og jeg gruer meg til ferien min allerede. Gå fra 100% stress til 100% slapp av, jeg er ikke sikker på om jeg husker hvordan jeg gjorde det engang. Det blir vel masse støvtørking og klesbretting kan jeg tenke meg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er så deilig å ligge i sengen min og vite at jeg har hele dagen foran meg. Så vidt jeg vet er det ingen som krever noe av meg frem til kl kvart på ti, og om jeg vil kan jeg ligge her og dra meg helt til det. Høre på god musikk og drikke te, det høres veldig fristende ut i dag.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

På litt over en uke har dette skjedd:

• Jeg fikk hjernerystelse på en høyst usansynelig måte og ble sengeliggende
• Visakortet mitt ble stjelt, og kontoen tappet for nesten 6000 kr
• Bilen min brøt sammen, og det er en viss fare for at den ikke kan repareres
• Jeg gjorde en kjempetabbe på jobb, noe som absolutt ikke skal skje.

På toppen av det hele har jeg jobbet 58 timer denne uken, så jeg er rimelig sliten. Men, og dette høres kanskje rart ut, men jeg tror livet mitt følger en bestemt rytme, det er enkelte tendenser som stadig repeterer seg i forsjellige former. Jeg har alltid vært uheldig med småting, og i det siste har det kanskje blitt litt for mye av den sorten, men jeg finner styrke i det at alt kunne vært verre, og at rytmen min slik jeg kjenner den, tilsier at nå vil noe bra skje, alt dette vil ordne seg nå. Det har vært en kjip tid, men så har det kommet noen gode historier av det også. Jeg er uheldig, men aldri slik at det knuser meg.

Foresten, sjekk ut Regina Spektor! Deilig nattemusikk

Edit: Hæ? jaja, slik ser det ut i hodet mitt midt på natten. PowerCharlotte!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har aldri vært særlig dramatisk av meg, det ligger ikke helt i min natur å lage masse oppstyr av ting. Jeg har en teori om at mennesker som lager oppstyr, og spesiellt da jenter på fuktige kvelder, gjør det litt av mangel på hjernestimulering. Hjernen trenger noe å jobbe med og bryne seg på, og om hverdagen består av det samme dag ut og dag inn, så går den lei. Da må den lage sine egne problemer og situasjoner, og det er her alt det dramatiske kommer inn.

Men i det siste har jeg merket slike tendenser hos meg selv, og jeg blir litt redd. Det er ikke sånn at jeg “skal drepe den jævla kjerringa som rota med en jeg holdt på med for tre år siden”, og i så fall holder jeg det for meg selv, men bagateller fra mitt simple liv kan bli problem kan bli til problemstillinger som nærmest holder meg våken om natten. I dag er det “Tenk om jeg glemmer å ringe NTNU for å få ettersendt karakterene mine, eller tenk om de blir forsinket i posten? Da får jeg ikke levert det komplette omslangsarket før fristen går ut, og tenk om jeg ikke kommer inn på skole neste år på grunn av det?” ‘

Med andre ord, vissvass. Konklusjonen min er at jeg har hatt for lite problemer og for få nye inntrykk i det siste, og dette tullballet er krampetrekninger fra en underernært hjerne. Jeg trenger noe å bryne meg på, jeg trenger å se noe nytt. Livet mitt etter jeg kom hjem fra Libanon har gått i jobb, festing og henge med de samme vennene og gjøre de samme tingene. Det er koselig, for all del, bare litt lite utfordrende.

Jeg tror kuren hadde vært å reist litt bort, gjerne til India eller USA eller Vietnam. En bitteliten uke hadde vært alt jeg hadde trengt for å normalisere meg, og bli den samme, gamle, dramafrie Charlotte. Den som ikke tenker så jævlig mye.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg hadde kjøpt meg en sånn beskyttelsesgreier for i-Poden min. Du vet, sånn plastikkdings som skal sørge for at den ikke knuser hver gang jeg mister den i gulvet. Men da jeg skulle prøve å sette den på, så hadde jeg ikke sjangs, jeg prøvde alle mulige måter, men det gikk ikke. Samme kveld skulle jeg på “jentekveld”, så jeg tenkte jeg skulle spørre veninnene mine, og som sagt så gjort. Men de hadde ikke sjangs, selv ikke ingenørveninnen min greide å trykke plastdingsen på plass, og vi konkluderte med at noe måtte være gale med den, og i dag dro jeg rake veien til Elkjøp for å klage litt.

På Elkjøp var det lang kø, slik det gjerne er før påskeferier, og etter langt om lenge og lenger enn langt, så var jeg fremst i køen, passe lei og eplekjekk
- Du, denne i-podbeskyttelsesgreia funker ikke
- Kan jeg få se på den?
- joda, men jeg tror ikke at…
-*klikk* der ja
- Oj, øh…
-Trenger du hjelp til noe annet?
- nei * rødme*
- sikker?
- nei, jeg, øh, eh, takk, oj *mumle, rødme, mumle, skynte seg ut*

Jeg skjønner ikke hvordan det skal være mulig.  Vi makket og trykte og dro i sikkert en halvtime, og han satte den på på to sekund. Jeg vet at jeg ikke er så veldig teknisk av meg, men det får da være måte på. Gjett om han sikkert følte seg så jævlig mannemann akuratt da.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg liker den blå veldig godt, men føler jeg bruker den hver gang jeg er på byen. Den røde er søt, men jeg får litt nattkjolevibber av den. Og den turkise… fargen passer meg godt, men den er litt spesiell. Jeg greier ikke bestemme meg for om jeg digger den eller synes den er fæl.

Hva mener du?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Her er tidsfordriv for en liten halvtime.

Mulig jeg er lett å underholde, men jeg synes denne siden var fantastisk. Photofunia!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har noen kilo ekstra på rumpe, mage og lår, noe som gjør at jeg må være forsiktig med hva jeg har på meg.
Utrolig ofte ser jeg jenter som har ganske lik kroppsfasong som meg, men som kler seg helt feil i forhold til størrelsen.
Det skal veldig lite til for at rumpa ser ut som den har fått fem kilo ekstra, men samtidig kan valpefettet kamufleres med
noen få håndgrep. Nå vil jeg ikke påstå at jeg er noen ekspert her, absolutt ikke, men kanskje noen kan lære et knep eller to?

.
Når det gjelder klesstil blir man fort påvirket av de som er rundt en, naturlig nok. Problemet er når alle vennene dine er tynne
som fyrstikker, eller bare har en helt annen fasong. Om din veninne på 1,50 med syltynn midje ser sexy ut i en knøtliten cocktailkjole,
så betyr det ikke at du gjør det. Det er en typisk ting jeg ser på byen. Og også, Om kjolen/toppen får en uheldig bulk på magen,
så er det bedre å kjøpe den i en størrelse større. Om du da må kjøpe en topp i XL, så er det ingen som ser lappen uansett.
Det er hvordan den ser ut på deg som betyr noe.

For oss som har problemområdet “på midten” er det ofte vanskelig å finne en balanse mellom for stort og for lite. Jeg er glad i empireliv,
altså topper/kjoler som har livet rett under puppene. Hos meg er det er relativt smalt område, og jeg understreker det gjerne med et belte.
MEN, bruker en slike topper/kjoler er det viktig å finne den riktive vidden i rumpe/mage regionen.
En vil ikke ha et telt som en ser gravid ut i(ved mindre det er tilfellet),
og det er heller ikke så kult at den løse kjolen blir strammere over magen, for så å bli løs igjen. Jeg har hørt at flere, tynne lag skal være bra.

andre tips:

• Lange smykker. Jeg har funnet et vanvittig kult smykke som når meg ned til navlen, og det har en flott, slankende effekt. Alt slik dilldall kan foresten hjelpe med å ta oppmerksomheten bort fra uønskede steder.
• Fokuser på tingene du liker med kroppen din. Om du ikke har spesiellt brede skuldrer kan det være kjempefint med gensere og topper som har et ovalt snitt som viser frem skuldrene. Et lite tips er å legge litt highlighter på kravebena, da kommer de bedre frem.
• Det skal ikke mye fett til før du ikke ser bra ut i tights. Tights kan være et farlig plagg å bruke, og spesiellt om du har store legger. Skal du bruke tights, så ha på deg støvletter og en topp som dekker rumpa di og vel så det. Skrekkeksemplar når det gjelder tightsbruk kan du se på ethvert kjøpesenter.
• Og apropos tights, blyantbukser er i den samme kategorien.
• Ikke bruk topper som slutter der du er tykkest, jeg synes det ofte er fint med vide topper som har litt innsving nedenfor rumpa, men det skal ikke så mye til før rumpa fremheves.
• Du har sikkert hørt det før, men vertikale striper virker slankende. Bruk den for det det er verd. Tynne strømpebukser med søm på leggen (ala 50′ tallet) er flott, og bruker du den litt tykkere sorten, så er det fint med ribbestrikket. Og i samme slengen bør det også sies at horisontale striper har motsatt effekt.

Andre ting som ikke er så flatterende:
korte byshorts på jenter med store lår er ikke mye pent. Jeg tror det er et litt sånn veninnefenomen igjen, for shorts kan være b åde yay og nay.

Store joggebukser kan være så deilige å gå i som de bare vil, men på oss kraftige jenter vil det aldri se noe særlig bra ut.

Buksedress. Og personelig mener jeg det gjelder for jenter i alle størrelser. Seriøst, hvem kom på å lage noe så fryktelig?

Steinvaskede bukser, og gjerne da med horisontale “brettestriper”. Jeg har, og bruker, noen slike selv, og det er ikke på langt nær en like stor synder som de jeg har nevnt før
men de får gjerne lårene til å se litt større ut enn nødvendig.

Dette ble kanskje litt vel mye fokus på hva man ikke skal ha på seg, og det va vel ikke helt meningen, om du er uenig med noe jeg skriver er det bare å si ifra. Dette er bare observasjoner jeg har gjort og noen av reglene jeg følger, men det viktigste av alt er jo at du føler deg komfortabel med hvordan du går kledd.

Har du noen gode tips?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Å gå rundt resten av livet med en svak men konstant lukt av urin, eller at du bare kunne snakke babyspråk for alltid? Ingenting er ikke en valgmuliget.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende