Jeg har overlevd på svært, svært lite helt siden August, Libanon var frivillighetsarbeid og arbeidsplassen min har en teit lønningspolicy som gjør at det tar to måneder fra du jobber til du får lønn. Så det siste halve året har klær på salg har vært en luksusvare, og jeg har måttet spinke og spare og låne og be for å få råd til et stakkarslig busskort. Men, I dag kom dagen jeg har ventet på i evigheter. 7000 kr (en halv lønn) som er bare mine, og som jeg kan bruke på hva jeg vil. jeg kan kjøpe meg bilstereo, jeg kan kjøpe meg 1000 tyggispakker, jeg kan kjøpe meg en jævla ponni om jeg vil! En billig en ihvertfall.

Så nå sitter jeg her og tripper da, og lurer på hvordan jeg skal ta fatt i dette. Jeg skal kjøpe klær, masse klær. Jeg skal få meg et liv igjen, og sitte på cafe til kaffeen tyter ut ørene på meg. Jeg passer ikke til å være fattig, men “rik” er ennå verre. De pengene er borte innen neste Torsdag

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

På søndag den 29. letter vi ankeret, og seiler i retning Shetland (eller, Florø, så Shetland). Familien min kjøpte en seilbåt for ett år siden uten å egentlig vite noe som helst om seilig, og la ut på en tre uker lang tur mot Island. Vi kom oss ikke lengre enn til Færøyene pga beinbrudd, lekke vindu, 8/9 mannskap mer eller mindre ubrukelige pga. sjøsyke, oversvømmelse i matlagerene og storm, men det var en interesann opplevelse likevel. Litt sånn ekstremsport.

Men, nå skal vi prøve igjen, klok av skade. Denne gangen blir det bare svippturen til Shetland, men jeg kjenner jeg gleder meg faktisk. Aner ikke helt hvorfor, siden forrige tur burde blitt regnet som en total fiasko.  Denne gangen skal jeg lære meg å navigere, og det er da noe? Det er en litt spesiell greie å være ute på havet og mestre den digre båten helt selv. Dessuten er det en flott måte å teste seg på, jente vs havet.

Dette blir bra. Jeg gleder meg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vel?

Jeg har en haug med lerret stående rundtomkring i kjelleren min som ikke kommer seg noen vei. Noen har stått der i flere år, andre i måneder, uker, men felles for dem alle er det faktum at de er uferdige, selv om enkelte lettet er blitt jobbet litt mer med enn andre. Det er ganske frustrerende, litt som å ha et rotete rom som du utsetter å rydde. De bare ligger her og der, og minner meg på at jeg burde gjøre noe, men jeg får meg bare ikke til å sette meg ned igjen. Jeg finner feil hos dem alle som er nesten uopprettelige, og jo mer jeg tenker på det, jo mer plagsomt blir det. Farfars hode ser ut som en lyspære, jeg har brukt feil farger, bildet mangler dybde, det er feilbalansert etc.

Og en annen ting som plager meg er at bildene, rent bortsett fra det faktum at de er uferdige, har ingen fellestrekk. Ingen stil, ingen gjenngangere, det er som om seks forskjellige mennesker skulle ha malt de. Ser du noen fellestrekk?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når jeg kjører bil, så synger jeg for full hals. Det spiller omtrent ingen rolle hva radioen spiller (Radio ja, jeg har ikke råd til CD-spiller helt ennå…) , jeg er ukritisk så lenge jeg kan minst tre ord av teksten, og siden spillelistene på P3 og radio Ålesund går på repeat plukkes slikt opp relativt fort. I Olga spilles Ricky Martin, Metallica og Kary Perry om hverandre, og hver dag på vei til jobben er et forrykende enmannsshow. 

Men, de siste dagene har nysjerrigheten og usikkerheten begynt å snike seg inn på meg, og har begynt å legge merke til hva mine medsjåfører gjør på når de kjører.  Og til min store forundring gjør de pent lite. Sure, stive blikk stirrer rett frem på veien, de fleste ser ut som om de er på vei til sin egen begravelse. Lite “Livin’ La vida Loca” for å si det sånn. Er det unormalt å synge når man kjører bil? Eller er det slik at hver gang en møter en bil så går sangen over til mumling? Jeg har nemelig ennå til gode å se en syngende medsjåfør på veien.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For en stund siden nevnte jeg så vidt at jeg nå går i retning av et nytt og bedre liv. Tynn = Lykkelig, er det ikke det de sier? Treningsabonementet mitt brukes for alle penga, 290 kr måneden rekker til litt tredemølleslitasje for å si det sånn.

Jeg har ikke holdt på så lenge, og kondisen er fremdeles ganske shitty, men det går sakte men sikkert fremover, noe jeg merker godt. Minuttene med spurt er ikke så harde lengre, musklene ikke like støle, og i konkuranse med meg selv, så vinner jeg hver gang! Jeg elsker å føle at kroppen min fungerer og eksisterer. At den ikke bare er et nødvendig kjøttstykke som kun er til for å støtte opp hodet mitt, at den kan pushes lengre enn jeg tror og at hjertet mitt kan slå så det nesten hopper ut av brystkassen min. Det å løpe så fort jeg kan gir meg et ubeskrivelig rush som er avhengighetsskapende.

Men rushet er jo langt ifra den eneste motivasjonen jeg har. Naturlig nok er en stor del av grunnen overfladisk, akuratt som den er hos 90% av de andre som trener der. Jeg ønsker å gå ned i vekt, samtidig som jeg ønsker overskudd, sunnhet og styrke. Et bedre liv med andre ord, men er det ikke det vi alle streber etter?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

På barneskolen gikk jeg i klasse med en veldig tykk gutt som hadde en usunn facinasjon av spekkhoggere. Jeg skjønte det aldri, hvorfor ikke reker eller sverdfisk? Hvorfor understreke det åpenbare liksom?

I dag fikk jeg en liten åpenbaring. Jeg prøvde nettop bikinien min, skal være på svømmehallen om fem minutter. Og nå fikk jeg plutselig en sterk trang til å tegne blåhvaler og lage spekkhoggerlyder.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er tilbake i Ålesund nå, desverre, etter et flott opphold i Bergen som sluttet alt for tidlig. Vi ankom pr. bil Tirsdags kvelden, og jeg må si at å kjøre Ålesund – Bergen ikke er så dumt som det høres ut, og ihvertfall ikke når en er i godt selskap. Det ble litt sånn roadtrip feeling, og slikt liker jeg. Så det faktum at jeg droppet en gratis flybilett for å kjøre ned er egentlig ok.

Bergen var god mat, søte butikker, IKEA, en fantastisk himmelblå kjole som var skapt for meg, rødvin, regn og tom peng pung.

Foredraget gikk fint (selv om bare 20 mennesker møtte opp), og jeg var også på et foredrag om Hamas som var veldig interesant.

Jeg vil flytte til Bergen…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg reiser til Berrrgen i dag (Jeg greier nesten ikke skrive Bergen uten mange r’er, det er ikke morsomt eller noe, det bare kommer litt sånn automatisk. Berrrgen). Vi skal holde foredrag om kvinnenes situasjon i Flyktningleirer i Libanon. Visstnok. Vi trodde vi skulle holde foredrag om palestinerenes situasjon generellt, helt til vi tilfeldigvis leste eventbeskrivelsen på Facebook.  Men for all del, jeg har mye å si om kvinnene der nede, det hadde bare vært greit å blitt informert om temaet liksom. Men, minor detail.

Bergen er litt sånn hjertebyen min. Hadde jeg kommet inn på Sykepleierskolen der, så hadde jeg flyttet dit lett. Jeg har en sak for gutter med Bergensk dialekt. Det er litt rart egentlig, mange mener dialekten får de til å virke kjepphøy og overlegne, men for meg er skarrende r’er er litt som en sexy talefeil.

Ellers liker jeg byen godt, og det er ikke bare dialektens feil at jeg gjør det. Den er passelig stor, har mange koselige steder, bra shopping osv. Jeg husker spesiellt en gang jeg var i byen. Jeg hadde nettop kommet med Færøyfergen, og hadde noen timer å drepe. Så, jeg fant meg en søt liten kafè og bestillte en kopp kaffe, og plutselig spiller noen kjenningsmelodien til Ameliè fra en hybel rett ved. Og det passet så sinnsykt bra til hele settingen, jeg var Ameliè resten av dagen jeg. Bergen vil alltid minne meg om den sagen, bare på grunn av det lille sammentreffet.

Jeg har noen dager der nede, skal være der fra i dag til Søndag, og egentlig har jeg bare lyst til å pakke sommerkjoler og søte sko. Jeg har aldri vært der en sur regndag før, så i hodet mitt er Bergen en sommerby. Mulig intrykket forandres i løpet av de neste dagene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dette bildet har jeg pøtet litt med i det siste. Det er lenge siden jeg har malt noe som helst, og jeg føler ikke at jeg får det helt til.  Stripperen må bli mørkere, stangen må fikses og bildet må balanseres, men hvordan var det man gjorde slikt igjen..? Jeg likte den blå mannen godt, han facinerer meg. Dukker opp i mange av bildene mine i Cerulean Blue Hue. Selvfølgelig.

Ellers er bildet foreløbig navnløst, malt i Olje og til salgs om jeg får et godt tilbud Dette er ingen salgsannonse, men bare sånn dere vet det.

Noen ideer om hvordan bildet blir bedre? Og foresten, klikk på bildet så blir det skarpere. Hvorfor vet jeg ikke.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg fortsetter å prøve imponere med mine kokkeskills. Denne gangen har jeg begidd meg ut på Foccacia brød, som viste seg å nesten lage seg selv.

• 1 kg mel
• 20 g salt
• 1 pk. fersk gjær
• 1 l.  lunkent vann

Bland det sammen, og la deigen heve i en halvtime.  Tøm den så over i en langpanne, dryss litt grovsalt over og dynk med olivenolje. Stekes i 25 min på 250 grader og tada! Fersk Foccacia

Tips oss hvis dette innlegget er upassende